On the LGBT conundrum

Like pretty much everyone else in Norway, and apparently, the rest of the world, I have been sucked into the world of Shame – that is SKAM, the Norwegian drama series for teens that broke into the scene last fall and caused everyone within their demographic reach and beyond to utterly lose their minds. This post will obviously contain spoilers, so do not proceed if you haven’t seen the end of season 3.

I’ll be frank, to begin with I went from being clueless as to what this was, to being mildly annoyed at the hype, and then finally, a couple of eps into season two, this spring, I caved and binge-watched the episodes during one weekend where I was supposed to revise for exams. At first, I was skeptical, but I quickly found myself oddly compelled by the characters, despite the fact that the first season in particular deals with a lot of typical teenage things that I have never associated with neither as a teen nor as an adult. But the way that the series itself has been created; the way it realistically portrays these kids, and in particular, how different it is from the glossy American drama series that we are served on TV, focusing on rich teens who experience anything from arson to murders and all kinds of drama. SKAM is a lot more down to earth, even if it is situated around Norwegian teens from more well-off families, who seemingly only care about parties and Russefeiring. Regardless, it is real, it is intimate, and it ensnares and allures its audience by giving small drips of action throughout the weeks, as we are treated to several short clips that are compiled into a long episode on Friday night, but also real-time text messages, instagram and facebook updates by the characters themselves. It’s quite ingenious, and helps make the series extremely addictive – especially for anyone who’s looking for a good reason to procrastinate when they should be studying (Norway basically stopped functioning for the entirety of the period where William wasn’t answering Noora’s texts this spring).
Season two however, was the one that really convinced me that people were right concerning this show. The previous season dealt with more “typical” issues, like teenage angst and drama, and a pregnancy scare, but season two delves into sexual assault, and offers a very natural way to deal with the issue. SKAM doesn’t point fingers, but functions as a kind of older sister, or friend, giving advice and information in a way that is easily understood and remembered, and which was applauded by audiences as well as the Norwegian police.

With that said, despite that long-ass opening paragraph, this is not a blog post about SKAM. Or, yes it is, but not really.
Season 3 is what caused the massive rush of international viewers, and made the series rise to international fame and popularity, as we follow 17 year old Isak, who may or may not be homosexual. This season is massively important, but also ambiguous. I will get to this.
It’s been hinted at earlier in the series that Isak might be gay or bisexual, but the season doesn’t limit itself to the question of sexuality. Rather, it shows the context of the question. This season deals more specifically with the idea of identity, and being true to oneself. We are given small glimpses into feelings of displacement, uncertainty and despair, not all of which are connected to sexuality, but also to mental illness, divorce, religion and expectations from society and peers. It’s all interwoven together in a way that becomes very natural in the sense that the creators of the series aren’t attempting to over-explain or solve all the problems, but rather allow them to be presented, some of them to be explored more than others, and some of them to remain unresolved, but perhaps less pressing, very much like how we pick our battles and find our coping strategies in the real world.

The ambiguity then, lies in what I refer to as ‘the LGBT Conundrum’, and so, this post is sparked by a quick rant I wrote on Facebook somewhere mid-season, as I had just finished watching a particularly  jarring episode.
It is well known by anyone who has dedicated some time to watching and reading LGBT fiction, that in addition to non-heterosexual relationships being way underrepresented, there is also a distinct lack of not only happy, but also realistic stories of same-sex love. A typical trope is the tragic love story: often ending in death. Another trope is the ‘coming out of the closet’ or ‘will they or won’t they’. Here, the story typically focuses on a set of characters who seemingly are into each other, but struggle to convey it – in itself, not unrealistic, but the problem is that these stories (particularly in my field; BL), often end once the couple share their first kiss (or,  if we’re “lucky”, a night together). It seems that this type of representation presents the idea that once the hurdle of confession or outing is passed, that’s the end of all problems. Rarely do we get to see what comes next; the every day lives, the spats, the forehead kisses, the expired milk, the holidays.
There’s also the fetishization of female love in particular, where the relationship between two women seem to be more focused on the sex, than their relation, and very often seen from the male perspective. Increasingly, this type of fetishization is also becoming more visible in terms of objectifying male couples, not only in otakudom (BL has to take some blame for this I fear), but also in more mainstream circles, such as presented in the final episode of season 3, where a group of girls explicitly point out that they think it’s “cool” that Isak and Even are a couple, because “two boys are so cute together”.

LGBT characters are rarely cast as protagonists, and unless they are on their way out of the closet, they are often pushed aside, neutralized, or used for comic relief. In one episode of the series Queer as Folk, the flamboyant Emmett is informed by his friend that the reason he has been given a job as part of a newscast team, is because he is the type of ‘fun’ and effeminate gay man that makes him ‘acceptable’, because there is nothing sexual about him. We have a tendency of accepting the stereotypical gay man as a form of accessory; the BFF, the comic relief, the non-sexual character. The fetishization of the gay man is also very much present in this type of representation, as many seem to see him more as an accessory for a straight woman, than as an individual person/character. Making the gay man into a side-kick with a limp wrist and passion for shopping neutralizes the inherited perception of obscenity, and allow the audience to feel less threatened.
This is a representation that is as harmful as it is true; because let’s face it, gay people come in all shapes and sizes. Some are effeminate, others are masculine, some are monogamous, some aren’t, some are asexual, some are poly amorous, some raise families, some don’t, some have a straight, female bestie, others don’t. The damage comes in the form of the over representation of this type of character, which creates a stereotype that not everyone can associate themselves with, and in some cases creates a form of inherent homophobia – as presented in the masterfully performed scene between Isak and Eskild, where Isak is trying to explain that he’s not “that kind” of homosexual, while Eskild, clearly hurt by his words, is precisely “that kind”.

But I digress, the main focus here is that most of these tropes tend to be on the depressing side – I should know, the way all my writings concern boys who struggle, die and are subjected to scrutiny, bullying and self-inflicted suffering.
One reason why I think that this is such a common trope is because obviously, being young is never easy, and being different is always hard. In a world that is so very focused on heteronormativity , and consequently presenting LGBTQIA as some obscure ‘otherness’, it will be a struggle for a large portion of anyone not fitting into the mainstream mold. Homophobia, bullying, sexual assault, mental illness, discrimination and alienation are all factors that are all too common in the lives of LGBT youth and adults, so it’s only natural that these things become central in television and other fictional representations, where the main focus generally is on dramatic events and effects.
In the event that a story is “too happy”, it can be criticized for being unrealistic. The reason I started writing and publishing BL, aside from obviously loving the genre too much for words, was that I felt BL was all too black and white; often lacking in realism or overflowing with inherent and internalized homophobia, but finding a balance is difficult.
There is no such thing as a problem-free life, especially when existing within a society that is obsessed with an illusion of normalcy, so portraying someone’s life as rose-red will immediately be considered unrealistic.
Nobody lives a perfect life where they always get what they want, where they never get sucked into conflicts, or suffer heartbreak, or where nobody dislikes them, where they don’t lose anyone or where they have to see their dream job go off to someone else. But sometimes, that’s what we want to see. Sometimes we need to see that there are good things; that people fall in love, or that the dog survives, you know?

The conundrum therefore presented itself in season 3 of SKAM, by rearing its ugly head just as we thought that perhaps the main couple wouldn’t have to suffer any kind of conflict. Isak was conflicted enough, with his own identity, and how to break it to his parents, who are recently divorced and with a mother who seems not only zealously religious, but also struggling with mental illness.
When the conflict then bares its teeth, complicating Isak and Even’s relationship further by revealing Even’s own struggles as a person suffering from bipolar disorder, a lot of us got very worried. For several reasons.
As someone dealing with mental illness myself, I both worried about how this would be portrayed and dealt with in a season that has far fewer minutes a week than its predecessors, in addition to already having the issue of identity and coming out to deal with – as well as a huge disappointment that this had to happen now. I felt unnerved by the prospect of yet another tragic story where the creators felt the need to complicate something that is already difficult, by presenting another seemingly uncrossable obstacle. Silently, I was grumbling why can’t they be happy?!


I was also concerned because while I was glad to see them touching upon mental illness, which is something more and more people are becoming familiar with either through their own struggles, or through family, friends or loved ones struggling, I didn’t feel like this was something that necessarily would be given enough time or respect in this season. It felt overcrowded, and it was beginning to feel trope-ish.

The last few episodes of the season were touch and go for me, as I was terrified of which way they would take this story. On one hand, you just want Isak and Even to be happy, on the other, you want the show to be realistic; you want to see the creators respect the fact that bipolar disorder doesn’t magically go away, that even when you swear to be there for someone, it’s not always that easy in the longer run, and that struggling with your own identity and your relation to your parents isn’t necessarily something that can be conquered only once – but rather can be an ongoing battle. We didn’t want a quick-fix, but I don’t think anyone wanted to see the two of them part ways and be sad either. It’s a very difficult balance to maintain.

However, at the end, now having watched the final episode only moments ago (and then not posting this until two days later), I feel satisfied with how NRK’s production company chose to handle it.
When I wrote Jaded, I purposely left an open ending, some loose threads on purpose, because the boys and their relations to themselves and others were far too complex to be realistically tied up. I don’t allow Aki and Yuuki to define their relationship, because I can’t define it (yet). I can’t decide for them what their future is. And Isak tells Eva that he doesn’t know whether Even is The One, to the dismay of many romantics out there, and perhaps unnerving to those who really just want them to be together and happy. It might feel as a blow to their newly established relationship, that he is seemingly expressing doubt already, a way for him to brace himself for an impact that might very well come – but also a way to stay level-headed in a volatile situation and in a relationship that is ultimately, very new.
In a youth culture where the weighty words “I love you” (Norwegian; “Jeg elsker deg” which is the highest declaration of love, as compared to “Glad I deg” – which is also translated to ‘I love you’ but really means more like ‘I care for you’)  are said mere weeks or even days into the relationship, it’s an opposition, but also a more reflected and mature take on the difficulty that is human relation.
Ultimately, I would like to take my hat off for Julie Andem and the creators of SKAM, for yet another realistic and emotional rollercoaster-ride.  Through season 3, we have seen examples of self-doubt and uncertainty, wrestled with identities related to, but not confined by sexual orientation or status of mental health, and we’ve seen that even though it’s easier than before to be LGBT in Norway, it is still hard; sometimes on a personal level, sometimes due to external reasons. We’ve seen that ignorance often comes from curiosity, and that questions that often are interpreted as offensive, might actually be meant well but worded wrong, and yet again I find myself mentally apologizing to characters who prove me wrong as my judgementality is confronted (I’m sorry Magnus).

This isn’t a blog post about SKAM, but it is a post where SKAM shows us the ambiguity and difficulty of portraying subjective reality while at the same time making it relateable, and where the tropes are seen as more than tropes, but seemingly appear at their most basic level; where they come from, but without being allowed to define the season. The relatively open, yet content ending shows us that ultimately, we have been following two individuals who just happen to have fallen in love, despite the circumstances and context surrounding them, and creating ripples that aren’t necessarily positive, but reaffirm that nothing is one-dimensional. Hopefully, we will see more portrayals like these in the future, and the portrayal of same sex relations will be less tropey and more realistic and diverse.

(I’m lazy, so I haven’t proofread this text since writing it, sorry for any sloppy mistakes. Also, SKAM has been sold to the US, so watch the original version while you can.)

Two boys kissing

It seems like I update more when I’m busy…?
I honestly have no time to be writing blog posts, as I’m already lagging behind on today’s schedule. I’m also dead tired, partially because I stayed awake far too long last night, reading.  Usually, I read a lot. Since September it seems all I’ve been reading are Love Addict drafts and curriculum. Still, I always wind down at night with a book in bed, though I’m usually so worn out by the time I get to bed I only read a few pages before drifting off. Three nights ago I finished “1984”, which had been sitting on my shelf for ages. It’s a heavy read, at least at night when you’re tired, but it also corresponded very well with the political and sociological studying I’m doing at daytime, so it was a nice supplement. However, I was relieved to turn to lighter bedtime lectures once it was done.

In September 2010, Bobby Canciello and Matty Daley took home the Guinness’ world record for longest kiss (spanning over 32 hours), as the first homosexual couple taking that record in the world. I bit my nails and cheered in front of my computer screen for large portions of the kiss, hanging on to their Ustream. I also blogged about cheering for them and watching history happen.
In 2013, author David Levithan published his novel “Two boys kissing”, which I had been eagerly awaiting. I immediately purchased it, however, I have a tendency of waiting for something for ages and then having no time to pay attention to it – so the book was forgotten in my book case until a few nights ago.
Somehow, I had made myself believe the book was a biography of the two boys I’d watched breaking the record three years earlier, and was surprised upon opening it and finding that it was actually a novel. A very good novel, at that.
Although I knew it was a bad idea to read something I’d be so enticed with when I have such a cramped schedule, and getting too little sleep as it is, I found myself being drawn in by Levithan’s words.

two boys

The novel itself spans over the course of about 48 hours, with 5 main storylines all connecting on some level and the main basis being the couple Craig and Harry, former boyfriends, now going for the world record for longest continuous kiss – inspired by what Matty and Bobby did. Somehow, the two other couples in the book, the narrators and the lone boy Cooper are connected by this one happening, and together, these bits and pieces from the lives of Craig, Harry, Tariq, Avery, Ryan, Neil and Peter, tie together a complex web of truths.
These are just some of the truths faced by young homosexuals today – and in the past. Most likely also in the future.
The novel deals with insecurity and self-worth, of coming out, acceptance, rejection, fear, love, history, politics, all rolled into the personal experiences of these boys who could be any one of us, our friends, our neighbor, or a kid from school.

I expected to be touched. Though, I didn’t expect the massive surge of emotion that would come over me on occasionally as I read.
Firstly, as with many contemporary novels about homosexuality, the AIDS-thematic is an underlying cause which rises towards the climax of the novel. Not having healed properly after my bout with “Torka aldrig tårar utan handskar” last year, I had to take some deep breaths at the subtle hints in the narrative, as well as some of the flat-out disgusting comments made by various bigots in the book itself.

Secondly, I really wasn’t expecting to find this amazing little character with pink hair. Although Avery is his own person, and an incredibly well written, lovely character, I couldn’t stop picturing Maaya, or some version of him…Maybe that sounds overly self-obsessive, but that’s not what I mean, it’s just… There were some similarity in terms of the plotline itself, and I instantly fell for this character, though he definitely holds his own, and I’d love him no matter his hair color. It doesn’t help either that there is a moment of suspense in this book that had me fearing the worst – I think I can sympathize even more with my own readers now.
But I digress. This is just one of the many reasons I couldn’t stop reading once I started.

Last night I stayed up way too late, finishing the last half of the book; smiling with the boys, at times almost crying with them, despairing with them, and rooting for them.
To begin with, the format in which Two boys is written seems a little odd – swapping between different POV’s in a very gliding fashion, with no real explanation. The novel is written in the present tense, narrated in a  way that in my experience usually works best in shorter stories – however, Levithan creates magic in the moment by employing this way of writing. As soon as you get into it, this is the perfect format for these boys to tell their stories, and for the narrators to tell their own. It is also the perfect format to capture the thoughts and feelings, the confusion and the determination they all carry. These are real stories, lived by real people, every single day. And this is precisely why Two boys is so good, and so important.

In the end, I really enjoyed this forgotten treasure from the depth of my book shelf, and as soon as I have money, I will order me a stack of David Levithan books for those long, dreary nights where I need to forget all about studying or editing.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Because Avery is a marvel, and so are all of you.

Once upon a time #EventyrKampanje

[First blogpost in ages, and it’s in Norwegian. Sorry guys, translation will come later!]

De som følger meg på twitter har muligens lagt merke til at jeg har blitt en del mer politisk engasjert enn vanlig den siste uka – hvertfall basert på aktivitetsnivå og rant-statistikk. Dette skyldes flere faktorer bla. at jeg drukner i eksamenspensum, og ikke har tid til å se serier og utsette verden for påfølgende feels og fangirling, men hovedsaklig fordi jeg er sint.
Sint fordi den nye regjeringa har sittet ei knapp uke, og allerede våkner vi så og si hver dag til nye utrolige uttalelser fra våre nye ministere. Verst av alt er likevel Likestillingsminister Solveig Horne, som tidligere har spurt seg selv om det er greit å lese “homoeventyr” i barnehagen. Samme minister forsøker å gjøre opp for seg ved å si at hun skal være Likestillingsminister for både hetero- og homofile (dermed undergraver hun andre legninger, men det er en annen sak), og klarer å uttale seg om “heterofili og andre legninger”. Hun ser det kanskje ikke selv, men nettopp ved å ordlegge seg på denne måten, har Horne støtt i fra seg svært mange av oss, fordi hun tydligvis ikke evner å se at dette ikke er likestilling, men å sammenligne og påpeke at det slett ikke er det samme om man elsker en mann eller en dame, eller hvem man måtte finne seg seksuelt tiltrukket av.
Dette er bare en brøkdel av grunnen til at twitter har kokt den siste uka, men det er også hovedgrunnen til dette innlegget.

Mange har reagert på Hornes uttalelser om hvorvidt barn burde vite om homofili, og om det er greit å lese såkalte “homoeventyr” for barn. Debatten raser, og i Fredags “Ukeslutt”, leste Bjarte Hjelmeland og Eskil Pedersen sitt hjemmesnekrede eventyr om Eskil Askeladd og Prinsen som ikke ville gifte seg(gå inn og lytt, alle burde høre denne perlen).
Jeg elsker dette eventyret – med referanser fra dets parodiske trekk, referanser til min kjære Øystein Sunde, skjeve politiske blikk, og diverse verbale spillopper og virkemidler. Problemet, slik jeg ser det er bare det at dette er et eventyr for voksne – og det er jo klart; her snakker vi om et politisk utspill, og et direkte svar til vår nye Likestillingsminister.
Og det er jo vel og bra, men selv om karikaturen av ministeren selv utbryter at “vi selvfølgelig kan lese dette i barnehagene!” i eventyret, ville det nok ikke vært noen kjempesuksess. Barna ville naturlig nok ikke skjønt hverken samfunnskritikken eller referanser til Grand Prix for 30 år siden. Derfor har jeg skrevet mitt eget eventyr.
Litt for eksperimentasjons skyld, mest fordi vi trenger eventyr hvor det er helt naturlig at Prinsens utkårede er en annen prins, eller at Prinsessa kun kan vekkes av sin elskedes kyss – og denne elskede er en annen prinsesse – eller en kvinnelig ridder for den del.

Jeg skal ikke påstå at jeg er flink til å skrive eventyr. Dette ble i tillegg skrevet mellom klokka ett og tre i natt, og det kan godt være at merkes. Likevel, selv om det kanskje er litt mye dialog, og litt lite klassiske eventyrtrekk, kan vi kalle det et eventyr; med prinser, konger, Det var en gang, osv. Skulle noen få lyst til å lese det for barna sine, skal jeg ikke stoppe dem, snarere tvert imot.
Senest i går luftet jeg idèen om Eventyrkampanje for Marielle, og vi var enige om at dette er en kjempeidè! Har du et lite “homoeventyr” som ikke har annen politisk agenda enn å vise Likestillingsminister Solveig Horne at selv om det utfordrer heteronormen, så er det ikke sånn at det automatisk er smut og sex i full ufoldelse (Om jeg, som stort sett kun skriver innen homoerotikken, klarer å holde meg på matta, tror jeg de fleste vil greie det!), så oppfordrer jeg til at du legger det ut på nett; del det på bloggen din! La oss skrive mange, og vakre eventyr om prinser og prinsesser som forelsker seg i likekjønnede!
Det er snakk om noe så enkelt og vakkert som kjærlighet – det burde både voksne å barn kunne se med det blotte øyet.

Sånn. Da skal jeg dele mitt eget eventyr med dere:

Prinsen som gikk seg bort

Det var en gang, for ikke så alt for lenge siden, i et Kongerike som ikke var spesielt annerledes enn andre kongeriker, en ung, vakker Prins. Han hadde alt en Prins kunne ønske seg; tjenere som ikke visste hva godt de kunne gjøre for ham, både hester, hunder og store skoger han kunne jakte i. Hans foreldre, Kongen og Dronningen hadde ingen andre barn, og visste ikke hva godt de kunne gjøre for Prinsen, og enda var han hverken bortskjemt eller tverr, men snill som dagen var lang, og like vakker i sinn som i skinn. Til og med tjenerne på slottet var han alltid blid mot, og behandlet dem som om de var hans beste venner – det var de jo også, mange av dem hadde vært der hele hans liv; og både stallgutt og gjetere var ofte med på jakt i skogene, eller på skitur om vinteren.

Kongen og Dronningen var så stolte av Prinsen, som hadde vokst opp til å bli en slik snill og hjelpsom ung mann, og nå nærmet det seg Prinsens tyveårsdag.
De ville invitere til gjestebud og ball, så alle fikk komme og hedre Prinsen på den store dagen. I all hemmelighet håpet de nok også at Prinsen skulle finne en å gifte seg med på ballet. I flere av kongerikene rundt hadde det stått bryllup for de unge prinsene og prinsessene, og de ønsket gjerne å se sin eneste sønn godt gift. Han var slik en god gutt mente de, at det var da vel underlig om ingen ville ha ham? Alle lo når Kongen kom med slike påstander. Klart det var noen som ville ha ham! Flere av de eldre i riket begynte forresten å bli utålmodige, fordi de var av det gammeldagse slaget, og mente tyve år var på høy tid for en prins å bli gift. Når han var den eneste prinsen i hele Riket i tillegg, skulle det vel bare mangle at det snart måtte stå bryllup på Kongsgården, mente de.

Prinsen tok det hele med ro. Han sa til sine foreldre: “Hold bursdagsfest for meg dere. Det er nok. Når jeg finner den rette, så blir det bryllup.”
Kongen og Dronningen slo seg til rette med dette svaret, stolte over at Prinsen var såpass klok at han ville vente på den rette. Det kunne jo både vare og rekke det, men de tenkte at det fikk stå sin prøve, og gikk i gang med å forberede bursdagsfest. Invitasjoner ble sendt ut; til alle storfolk og adelige i riket, til Hertuger, Hertuginner og kongelige fra nær og fjern. De beste kokker og bakere ble ført til slottet for å lage en storslått meny som fikk tennene til å løpe i vann, bare ved å lese kladden. Skreddere og skomakere ble sendt bud på, for å kle opp alle som bodde på slottet i de vakreste plagg. I alle kriker og kroker ble det vasket, pusset og polert. Det ble til og med sendt bud på håndverkere som skulle komme og fikse alle småtingene som skulle blitt ordnet for lenge siden. Ingenting skulle mangle når Prinsens tyveårsdag var på trappene!

Selv om det ikke var snakk om noen overraskelsesfest, hadde Dronningen sine planer; hun likte hemmelighetskremmeri, og siden slottet snart ville komme til å bugne av gaver, ville hun ikke ha Prinsen i huset, uansett hvor mye presanger og gjester skulle smugles inn bakveien. Derfor sendte hun ham på dør – med beskjed om å dra ut i skogen på jakt, eller for å fiske, og ikke komme tilbake før til kvelds, to dager senere. Prinsen var ikke dum, og Dronningen hadde vel ikke vært særlig opptatt av å skjule hvorfor hun ville ha ham ut, men like fullt tok han med seg en ryggsekk full av niste, teltet, og fiskestanga, og red til skogs. Han likte seg i naturen, og hadde ikke noe imot å tilbringe et par dager i friluft. Ikke var han alene heller – han hadde jo sin trofaste hest, og han møtte alltids noen å prate med langs veien, og la derfor ut med godt humør.

Han red lengre inn i skogen enn han pleide – men været var vakkert, sola skinte høyt oppe på himmelen, og lufta var klar og varm. Fuglene sagt og lekte mellom trærne, og han visste det skulle være et vann lengre inne i skogen hvor det var lett å få fisk. Resolutt drev han hesten fremover mellom trærne. Han hadde det ikke travelt, og lot den ta seg tid til å smake på både gress og busker før de endelig kom fram til vannet han hadde hørt snakk om: Det lå vakkert til, i en lysning mellom trærne, i ly av en fjellknaus. Vannet var speilblankt, og klart, nesten så han fikk lyst til å hoppe uti og ta seg en dukkert – men han ville ikke skremme fisken, som det var så mye av, at de kom opp til overflaten både titt og tett. Han hoppet av hesten, salte av og lot den beite i nærheten mens han slo opp teltet, og smått om senn gav seg til å fiske.
Mens han satt der, og så på duppen som fløt i vannskorpa, tok han av seg støvler og strømper og lot beina dingle over vannet. Av og til tegnet han små ringer i vannet med beina, og lo når fiskene kom opp til overflaten og kilte ham under beina.

Plutselig ble idyllen brutt. Det kom et skudd, langt borte fra. Ikke at det var noe rart med det; skogene var store, og den som ville kunne jakte der, selv om det var på Kongens land. Men hesten, som hadde gresset så fredelig under en stor eik, skvatt til – og før Prinsen visste ordet av det, hadde den galoppert inn mellom trærne, og blitt borte.
Prinsen skvatt opp, og kastet fra seg fiskestanga. Han begynte å løpe i samme retning som hesten hadde forsvunnet i. Han ropte på den – men uten hell.
Snart var det umulig å se hovavtrykk på bakken, og han forstod at han hadde gått seg bort. Frustrert, vandret han rundt i skogen, som virket som den ble tettere og tettere, i håp om å finne enten hesten eller veien tilbake til vannet hvor han hadde slått leir, uten å finne noen av delene.
Til slutt satte han seg ned på en stein, og sukket tungt. Han var sulten, og noen regndråper hadde begynt å falle innimellom trærne, som stod så tett her, at han ikke hadde lagt merke til at det skyet over.
Tenk om han virkelig ikke fant veien ut? Vel var han snart tyve år, men tanken på å være alene i en helt ny del av skogen, og kanskje til og med gå glipp av sin egen bursdagsfest fordi han ikke fant veien hjem fikk ham til å miste motet.
Snart plasket regnet ned, og selv om han satt under et digert tre, begynte han å bli våt. Han visste at man ikke burde røre for mye på seg om man gikk seg bort, men på den annen side; ingen visste at han hadde gått seg bort, og derfor var det ingen som lette etter ham heller. Derfor begynte han snart å bevege på seg igjen, for å få tilbake varmen. Og best som han gikk der og hutret, hørte han en lyd: Det knaket mellom trærne, som om det var noe stort som bevegde på seg. Et dyr. Eller kanskje… Han følte seg litt dum, men det kunne jo være et troll.
Noen busker ble skjøvet til side, og en ung mann kom ut i lysningen hvor prisen stod  – han leide på en hest.
“Der er du jo!” utbrøt Prinsen.
Den unge mannen så på ham, med forvirring i det brune blikket.
“Hesten!” sa Prinsen, og fikk tatt seg litt sammen. “Den er min. Han ble skremt, og stakk av.”
“Så bra!” sa den andre, “Ja, at han er din altså. Han dukket plutselig opp utenfor stua hvor jeg bor, men han lot seg ikke fange inn så lett. Jeg måtte følge etter ham helt hit før han lot meg feste leietauet.”
“Tusen takk for at du fant ham,” sa Prinsen med et lettelsens sukk. “Jeg begynte å bli litt redd. Uten ham kommer jeg meg ikke hjem.”
“Helt i orden,” sa den unge mannen. “Hvor kommer du fra?”
“Et stykke utenfor skogen,” svarte Prinsen, “Men akkurat nå er jeg på fisketur. Jeg har slått leir ved et vann, men jeg har visst gått meg bort.”
“Er det et lite rundt vann, med masse fisk?”
Prinsen nikket. “Vet du hvor det er?”
“Jeg kan vise deg,” sa han, “Følg etter meg.”
“Jeg har en bedre idè,” sa Prinsen, som hadde fått nok av å gå for en stund; han hadde ikke rukket å ta på seg støvlene, da hesten sprang i veg, og det gjorde vondt i beina. Han nikket mot hesten. “Han er sterk nok til å bære oss begge, bare du styrer ham i riktig retning. Han er snill som et lam, så det går fint.”
De hjalp hverandre opp på hesteryggen, og la iveg.

Ganske riktig, de hadde snakket om det samme vannet, og til hest tok det ikke lang tid før de nådde leirplassen. Det hadde sluttet å regne, men begge to var våte, og tok derfor til å gjøre opp bål. Prinsen sløyet også fisken han hadde fanget tidligere.
“Vil du bli til middag?” smilte han.
“Gjerne!”
Det glimret i blikket til den andre, og Prinsen kjente at han ble litt rød. Han var ikke vant til å lage middag til andre, og kjente seg plutselig litt flau, særlig fordi han faktisk hadde gått seg bort, og til og med trodd det kunne vært et troll i skogen et øyeblikk. Han snudde seg vekk, og trædde fisken på to pinner.

Snart etter spraket det i flammer, og en liflig duft av stekt fisk steg opp mellom trærne. De to unge spiste med god appetitt mens de småpratet om både det ene og det andre. Han fikk vite at den unge mannen het Lysander – et passende navn syntes han. Lysander hadde blek hud, og tykt, gyllenbrunt hår som strittet til alle kanter, selv om det så ut som han hadde forsøkt å gre det. Han hadde på seg enkle klær, noe som ble forklart med at faren hans var skogvokter.
Derfor visste Lysander både det ene og det andre om skogen og områdene rundt; legender og sagn kunne han også. Det ble en riktig hyggelig kveld, før Lysander sa at han måtte skynde seg hjem før det ble mørkt.
“Men om det går greit, vil jeg gjerne komme tilbake i morgen,” sa han, “For å fiske.”
“Bare kom du!” sa Prinsen. “Det er bare artig med litt selskap. Man vet jo aldri når han der stikker av igjen.” Han nikket mot hesten som sto bundet lenger borte.
Lysander lo, og reiste seg. “Da ses vi i morgen,” smilte han.
Prinsen takket så mye for hjelpen nok en gang, og vinket.

Neste dag, møttes de to et stykke bortenfor vannet, da Prinsen samlet ved til å lage nytt bål – han hilste, og fortsatte å plukke tørre kvister, mens de pratet om løst og fast. Han fortalte Lysander at han hadde bursdag dagen etter, og at moren hans derfor ikke ville ha ham i huset. Lysander lo den trillende latteren sin, og ristet på hodet. Selv hadde han ingen mor, hun døde da han var liten, men det gjorde ingenting sa han, for faren var en god mann. Dessuten hadde han giftet seg igjen, med en kvinne som var både mild og vakker.
Prinsen syntes synd på ham likevel, men visste ikke hvordan han skulle si det, og klappet derfor Lysander oppmuntrende på skulderen idet de fant veien tilbake til leirplassen.

Hele dagen fisket og pratet de, med føttene plaskende i det kalde vannet. Prinsen foreslo at de skulle bade, men Lysander trodde det var for kaldt. Isteden pekte han mot fjellknausen, og fortalte at mange trodde den hadde vært et troll engang. Prinsen frøs på ryggen mens Lysander pekte ut hvor både ører og nese satt, og sa at et sånt troll sikkert kunne spist ti menn til frokost.

Da mørket begynte å falle på, var det tid for å skilles for dagen. Det føltes tungt, for de hadde blitt gode venner, og Prinsen følte seg trist ved tanken på at an skulle ri hjem morgenen etter. Men så spurte han: “Lysander, vil du bli med meg hjem, og være med å feire tyveårsdagen min i morgen kveld?”
Det ville Lysander mer enn gjerne, men han var usikker på om det var helt greit – han var jo ikke invitert.
“Står jeg ikke her og inviterer deg kanskje?” spurte Prinsen lattermildt. “Du hjalp meg finne veien tilbake til teltet; du fant hesten min; og du er en god venn. Jeg ville blitt meget glad om du takket ja.”
Lysander lo mot ham; vakker og livlig var han. “Da får jeg vel takke ja, da!”

Og slik ble det.
Dagen etter red de begge på Prinsens hest gjennom skogene, og over markene som ledet til Kongsgården. Forfjamset, utbrøt Lysander; “Men! Vi er jo på slottet!”
“Ja? Jeg bor jo her.” Sa Prinsen rolig.
“Er du Prinsen?”
“Ja. En Prins uten støvler.” Lo Prinsen, og hoppet av hesten. De ble møtt av både tjenere og hoffdamer som kom for å gratulere ham med dagen, og som skottet nysgjerrig bort på Lysander.
Til slutt kom også Kongen og Dronningen ut, allerede kledd i finstasen, klare for å ta imot gjester som kom kortveis fra, og for å overøse sønnen med gratulasjoner.
“Og hvem har vi her?” undret Kongen, og strakk ut en arm for å hilse på Lysander, som så rent forskrekket ut.
“Han er sønnen til skogvokteren,” sa Prinsen. “Han hjalp meg da hesten rømte og jeg gikk meg bort i skogen. Derfor ville jeg invitere ham til feiringen.”
“Men det er klart han skal delta på feiringen!” utbrøt Kongen. “Men slik kan han jo ikke gå kledt. Kall på skredderen!”
Forfjamset, ble den unge mannen skjøvet foran idet hele flokken toget inn på slottet. Han ble kledt opp i de gildeste klær, og takket både støtt og stadig for at han hadde hjulpet Prinsen. Det var rent umulig for de to å veksle et ord hele dagen, fram til det var tid for å toge inn i ballsalen.
Først da fikk de snakket sammen, hvorpå Prinsen ba om unnskyldning for at Kongen og Dronningen var så voldsomme. Men Lysander bare lo nå som han var på trygg grunn igjen.
Han var så annerledes, kledd i kongeblått og sort, at Prinsen knapt visste hvor han skulle se. Han kjente han ble rød. “Du skulle sagt hvem du var.” Sa Lysander, og dultet ham i siden. “Jeg kjenner meg rent dum, som ikke kjente igjen selveste Prinsen.”
Han svarte ikke, ble for opptatt for å takke for gratulasjoner i øst og vest. Men da det ble tid for ball og dans var han lei av å kurtisere og bli kurtisert. Han skjønte jo at bak alle presangene og gratulasjonene var det mange som håpet at han skulle forlove seg denne kvelden.
Vel var det mange vakre unge piker som hadde bedt ham opp til dans – men han takket pent nei, for han syntes ikke det føltes riktig. Isteden befant han seg til en hver tid i nærheten av den eneste gjesten han selv hadde invitert.
“Dette er visst reneste forlovelsesfesten,” spøkte Lysander. “Er du sikker på at du ikke skal gifte deg?”
Prinsen ristet på hodet. “Ikke med noen av dem hvertfall.”
“Nå kommer de til å tro du er sta,” sa Lysander.
“La dem tro det.”
Blikkene deres møttes. “Hva med deg? Skal ikke du danse?”
Lysander svarte som sant var, at det var ingen som hadde spurt ham.
“Vil du ikke danse med meg da?” spurte Prinsen lett.
Lysander ristet på hodet. “Om jeg hadde en God Fe, så kanskje. Det er vel bare Prinsesser som kan danse med Prinsen.”
“Hvem har sagt det?” sa Prinsen, og rakte fram hånden.

Så danset de, den ene dansen etter den andre, med hoffet som spente tilskuere. Og Kongen lente seg mot Dronningen og visket: “Jeg tror sannelig han er forelsket!”
De tok hverandres hender og steg ned på dansegulvet, til de to unge. Musikken hadde stoppet, og alles blikk hvilte på dem.
“Nå,” sa Kongen.
“Ser man det,” sa Dronningen.
Prinsen bare smilte, og smilte, glad i blikket, og med røde kinn. “Han er hverken prinsesse eller prins, men…”
Kongen snøftet høyt. “Vi er da ikke i urtiden gutt!” utbrøt han. “Her trengs hverken Gode Feer eller magiske gresskar. Er det ham du vil ha, så er det ham du skal få. Og vil han ha deg, så skal han få både halve kongeriket og mere til.”
“Og da blir han jo en prins, han også!” stemte noen i.
Og det var alle enige i. Og alle var enige i at et vakrere par hadde ingen sett.
Så danset de enda mere, glade og lette, og da klokken slo tolv, kysset de hverandre, mens alle jublet og gratulerte dem – Dronningen måtte til og med tørke noen tårer, så vakkert var det.

Snart gikk det bud om at det ville bli bryllup på slottet, og at festen ville vare tre dager til ende.
Også levde de to prinsene lykkelig alle sine dager.

***
(21.10-13, Caroline Olsen)

Og nå er det deres tur! Hiv dere på #Eventyrkampanje, og vis skeptikerne at “homoeventyr” ikke er synonymt med “homosex”.

Spiritday & Amnesty

Happy Friday everyone~
In my case, I’ve been very productive today since getting up at 7, cleaning the entire bedroom (walls included), and the living room before meeting with a friend, and then walking pretty much around the entire south side of the city, before crashing at home with Akumu-chan, snacks and just having a good time with my friend~ Of course, we both wore purple!

Today’s Spirit Day, meaning it’s a day placing focus on the fight against bullying and discrimination against LGBTQ-individuals, putting focus on the  frightening statistics over bullying, slurs and suicide within this group, especially concerning teens. It’s hard enough as it is being a teenager, if your sexuality or gender isn’t going to cause others to treat you differently.
Spirit Day is a day where people worldwide show their support and concern by wearing purple.  I’m sure most of you have heard about it already, but if you want to know more about spirit day, you can go to the GLAAD website and read more, or turn your Twitter/Facebook profile picture purple. You can also buy goods that are related to he cause.
Personally, I think today’s one of the most important markings of the year. Because every day there are so many people out there being tormented for who they are, and although it’s not nearly enough – because enough would be a utopia where everyone supported and tolerated one another, but imagine how much it means to someone that you’re showing your support, that you’re wearing prurple for them; to support and encourage them. Like a warm hug, or a pat on the back, from the world, to those in need, saying “We’ve got your back, we won’t stop fighting.”

I hope many of my readers are wearing purple or turning their profiles purple today.

And while we’re on the subject of taking action against discrimination and unrighteousness, I want to remind my Norwegian readers of “TV-aksjonen” on Sunday. I’ll have to admit that I usually don’t pay attention to this event, so I usually don’t know what they’re raising money for, but this year, the funds are being collected for Amnesty International. “Stå opp mot Urett” (Stand up against injustice) is the motto of this year’s event, which amongst other important issues, is placing focus oequality. This summer, Amnesty had a campaign called “Å elske er en menneskerett” (To love is a human right) here in Norway, possibly other places as well, but I’ve only paid attention locally.This campaign had a huge focus on LGBTQ and the right to love the person you love. They are standing up against the injustice and discrimination some countries are showing towards a large part of the population. Obviously this is incredibly important to me, so when I heard Amnesty were the receivers of this years’ fund, I definitely wanted to do my part to help.

On Sunday afternoon/evening, collection box bearers will be knocking on doors all over the country, to try to raise money for this (and four other important) cause(s). I urge you all to give what little amount you can, to help Amnesty stand up against discrimitation and the robbing of human rights that so many people of the world are being subjected to. I know I will.
Remember that the smallest donation is a step in the right direction.

If you would like to read more abot the event, go to Amnesty.no. I also urge everyone in Norway to go to NRKs website, and read the stories of the brave people who are telling their stories about being subjected to discrimination, bullying and slurs just because of their sexuality, such as this one about Magdalena, whose father locked her in when she came out as a lesbian.  You can also read about how it’s estimated that 15-20 homosexuals are murdered in Turkey every year.

And then of course…there’s that article about how they censored a kiss between two men in the TV-series “Downtown Abbey”, which is just ridiculous and enraging. Why is it okay to show explicit straight sex and violence, but a same-sex kiss is an “outrage”?!
According to the aritcle, the kiss was taken out for “other reasons”, namely due to regulations of what kind of content is suitable for children, but what’s harmful about love?

It’s because of things like this that Spirt Day and the work Amnesty is doing is so important. Because we’re talking about human rights, which are stated in constitutions and the UN’s declaration of exactly, human rights.

Thanks for reaing this rant. I hope as many as possible show their support in one way or other, and check out those links.

Please continue enjoying your Friday!

Same Sex

Same Sex from Martine Sandberg on Vimeo.

Annika linked to this. It’s lovely, personal and important. A video about being true to yourself in Norway in 2012. It shouldn’t be necessary in this day and age, to come out, or defend your sexuality. It should be common knowledge that love holds no boundaries, and that it’s a beautiful thing.
Kine and Charlene’s video captures some of that beauty and melancholy.